tirsdag 31. mai 2011

Et NS-barnebarns´ beretning

Av Morten Eriksen
Morgenbladet satt i august 2009 nok en viktig og vanskelig sak på dagsorden, med utgangspunkt i en artikkel av Turid Nystøl Rian hvor hun etterlyser et oppgjør og en oppreisning for NS-barna. Den påfølgende debatt har fått mange NS-barn på banen, men den burde i høy grad også involvere og inkludere NS-barnebarna. Dvs: For oss NS-barnebarna.
Selv har jeg helt nylig, og først i en alder av 53 år, fått vite at jeg er et ”NS-barnebarn”. Både mine besteforeldre på morssiden, min mor og hennes søsken har vært døde i flere år, og først nå har jeg klart å bryte gjennom den mur av taushet og løfter om å tie som effektivt har skjult vår familiehistorie. Først 60 år etter frigjøring og landssvikoppgjør skal det altså være mulig å finne ut hvilke hemmeligheter det er som har levd i mørke rom i familien. Og som har preget den i form av avstand, kulde og udefinerbare spenninger mellom mors og fars familier, inn i vår vesle kjernefamilie.

Gjennom et inngiftet familiemedlem – og etter sterkt påtrykk - har jeg endelig fått vite at min tilsynelatende sannhetskjærlige og rettskafne mor(og hele hennes familie) har skjult vesentlige hendelser i sin familie for oss barna, og har også klart å få min far (og hans familie) til å tie om sin svigerfamilies historie. Selv om familiene sto på hver side under okkupasjonen. Det som har blitt skjult for oss er at vår tilsynelatende fromme morfar, som vi fikk høre måtte slutte som offiser i Frelsesarmeen pga inntekstbringende arbeid på fritiden, han var aktiv støttespiller for NS. De fleste detaljer er fortsatt ukjente for oss, men han har visstnok både kritisert Frelsesarmeens lojalitet overfor NS-ledelsen, og tilbudt seg å ta over som leder av Armeen. Da han måtte slutte i Armeen i 1943 og derved mistet sin bolig, flyttet han med familien til en såkalt ”jødeleilighet” i Oslo.
Det mest sjokkerende er imidlertid at min morfar så fikk arbeid som kontorist i Likvidasjonsstyret, kontoret som skulle likvidere jødefamiliers og flyktningers eiendommer og eiendeler, til fordel for tyskerne og okkupasjonsmakten. Min fromme morfar – i tjeneste for Likvidasjonsstyret? Min mor – ungdomstid i en jødeleilighet? Senere (ikke spesielt lykkelig) gift med min far som under krigen skal ha vært motstandsmann. Denne kunnskapen har jeg fortsatt ikke klart å ta helt inn over meg, det er for uvirkelig, den angår for mange av de verdier og forestillinger om vår families identitet og integritet jeg har blitt opplært til å bygge på.
Er det her jeg bør søke for å finne svar på spørsmål jeg har til egen oppvekst, familieforhold, blinde flekker, mangel på nærhet etc? Og de mange diffuse krav om å leve opp til de voksnes uoppnåelige idealer – som man selv har sviktet så fundamentalt? Lå det i fortielsen også en sterk overføring av et (ubevisst) ønske om at de unge skulle rette opp og sone forfedrenes synder?
Ikke vet jeg. Men jeg vet at noe har vært galt. Og jeg vet at for vår familie er det ikke behov for unnskyldning og oppreisning som er vesentlig. Her har Bjørn Westlie et poeng(intervju i Morgenbladet 7.08), når han understreker at en unnskyldning kan relativisere de valg som ble gjort. Det som imidlertid er viktig, for meg selv og for vår kollektive historieforståelse, er at kunnskapen om norske NS-aktive og sympatisører, deres barn og barnebarn, økes vesentlig. Vi vet for lite om hva som skjedde med NS-familiene etter krigen, og det er for få forskere som har hatt anledning til å jobbe med spørsmålene. Og det er antakelig flere familier enn min hvor kunnskapen fra okkupasjonen har blitt fortrengt, og hvor vi derfor har helt feilaktige bilder av våre foreldres oppvekstvilkår og grunnlegende livserfaringer.
Hva med min mors opplevelser og evt lidelser under og etter krigen? De har som del av den fortrengte historien aldri vært omtalt, og det er så vidt jeg vet ikke noe skriftlig etter henne som kan belyse hennes skjebne. Hun fremsto i min oppvekst som den vellykkede og sterke i forholdet til min far, fikk en relativt god og i vårt miljø prestisjefylt jobb etter krigen. Om hun har hatt noen vanskeligheter er det godt skjult for oss, og tilsynelatende ikke noe som har ødelagt for hennes livsutfoldelse. Tilsynelatende i alle fall, hva hun har båret på vil vi aldri få vite.
For meg har det imidlertid vært noen merkelige uker og måneder siden hemmeligheten sprakk. Mye lesning, og et langt mer nyansert syn både på okkupasjonen, rettsoppgjør og ikke minst historieskrivningen etter krigen. Også en mer begrunnet skepsis til seierherrenes endimensjonale beretninger og heltedyrkelse, med dertil hørende demonisering av de som valgte feil. Men først og fremst vantro og sorg. Hvordan kunne min familie, min tilsynelatende så moralsk høyverdige og forbilledlige morfar, Frelsesoffiseren – medvirke i den norske utryddelsen av jødisk liv og eiendom? Hvordan kunne familien leve av og i jødisk konfiskert eiendom – og så tie om dette i ettertid? Og samtidig opprettholde bildet av seg selv som de fromme og prektige troende?
Jeg leste derfor Rians artikkel med stor interesse, om enn med et annet utgangspunkt og referanseramme enn hennes. Men jeg er enig i at det er tid for økt offentlig oppmerksomhet på NS-familiene både under og etter okkupasjonen, hvor gamle spøkelser kan bli hentet ut av skapene og fram i lyset. Ikke for å unnskylde eller bortforklare bestialiteten, men for å bringe fram familiehistorier og nasjonale historier for økt felles forståelse.
Hva kan et økt fokus, mer nyansert og bedre dokumentert kunnskap bety for barn og barnebarn av NS-menn og kvinner?
Først og fremst en mulighet for den enkelte familie til å gå inn i og sette ord på de underliggende krefter og motiver som har skapt den taushet og fortrengning av helt vesentlige deler av familiens historie mange av oss har opplevd. Historien om okkupasjonene er ikke bare historien om landet og heltene, men for NS-familiene fortsatt historiene om familien og taperne. Historien hvor helte-mytologiene til barna av de gode har preget skolegang, litteratur og film med entydig framstilling av hvordan de gode kjempet mot nazistene, og hvordan de onde svek landet og folket. Og hvor de og deres barn fikk sin velfortjente straff i ettertid.
Når disse NS-historiene har blitt fortrengt, (eller muligens i enkelte familier – forherlighet?) og taperne og tapene fortiet, har familier og det enkelte familiemedlem blitt unndratt tilgang til kunnskap om kanskje de mest bestemmende hendelsene i familiens utvikling, felles psykologi og livsopplevelse. Hemmeligheter har blitt båret på i stillhet i form av erfaringer om nederlagets store dag i mai 1945, det påfølgende rettsoppgjør og de kommende tiår med forakt, skam- og skyldfølelse. Og er det noe et barn er godt til, så er det å bære andres, og spesielt da foreldrenes, opplevelse av at noe er galt og at man er født til denne verden for å bidra til å bære foreldrenes byrder.
For egen del kommer en offentlig oppmerksomhet og beklagelse for sent. NS-medlemmene og NS-barna i vår familie er alle døde. Konsekvensene av deres taushet og mørklegging kan vi ikke få tatt opp med dem. Men en offentlig oppmerksomhet omkring problematikken, med økt kunnskap om konsekvensene av skamlegging, isolasjon og dertil påfølgende fortrengning i familiene, vil i det minste gi oss gjenlevende en anledning og motivasjon til å revurdere og nytolke våre egne familiehistorier. De konfliktlinjer vi har opplevd, de mørke områdene vi har erfart betydningen av i de voksnes samliv, de halvkvedede viser vi har hørt – det følelsesmessig minelagte området vi har ant i voksenverdenen – vi har faktisk hatt rett i at noe var galt. Vår fornemmelse av fortielse, og at det ligger noe vondt og farlig i familien som ikke skal snakkes som, denne opplevelsen har faktisk hatt sin rot i virkeligheten. Det har vært en verkebyll der, det har vært spenninger, sorg og skam som har styrt de voksnes ofte uforståelige atferd. Og denne verkebyllen er del av en kollektiv, nasjonal fortrengning og traumatisering som det er på høy tid at staten fremskaffer kunnskap om. Og tar et oppgjør med.
Det viktigste som kan komme ut av en slik prosess vil være en klargjøring av at dette gale og vonde i familien verken er vår skyld som barn eller vårt ansvar å ta på oss. Frigjørende kunnskap som også kan virke forsonende, selv om de vi gjerne vil forsones med er døde. Dette perspektivet bør også være legitimt og viktig som del av oppgjøret med kanskje den mørkeste delen av Norges historie.
Journalist Bjørn Westlie gjorde et svært viktig arbeid da han satte søkelyset på jøderanet, noe som førte til at det endelig kom et anstendig oppgjør for de tap jødene ble påført, samtidig som det ble satt av midler til Holocaust-senteret og forskning. Det er mitt håp at myndighetene på bakgrunn av sommerens debatt kan sørge for økt forskning og kunnskapsformidling om NS-familiene. Det kan bidra til at både min og andres familier får en anledning til å hente fram evt lik fra mørkeloftet. Før de siste som har kunnskap om familiehistoriene går bort.
Morten Eriksen,
Rektor og bistandsarbeider,
Asker

(Morgenbladet 14.08.2009)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar